Erevik kalte stemningen under første kamp for pinlig, og han slaktet supporterne. Før møtet mot Frankrike oppfordret han til pipekonserter og buing på høyt nivå. Publikum tok oppfordringen på strak arm.
Mot franskmennene var stemningen elektrisk. De balsamerte det franske laget med buing og piping i alle mulige situasjoner. En setting som gikk utenfor normalen og lenger enn man er vant til fra et norsk publikum.
Sterke reaksjoner
Mange har i ettertid reagert med vantro på denne væremåten. Det ligger ikke i vår natur å være sånn. Vi har ikke kultur for å være så ekstreme. Hvordan skal vi forsvare dette ovenfor barna våre? Dette er bare noen av reaksjonene som kom i etterkant.
Publikum i Trondheim heiet frem laget sitt på en måte vi ikke er vant til i Norge. Men det var likevel langt unna heksegryta man opplever i Balkan-landene, og enkelte andre steder i verden. Vi er tross alt nordmenn. Her kommer man inn på kulturforskjeller.
Vi ønsker å vinkle dette inn mot toppfotballen i Norge, og har sett litt på hvordan publikum bør fremstå på tribunen. Bør de tilnærme seg det håndballpublikummet viste mot Frankrike? Eller bør vi fremstå som gode rollemodeller for våre barn og holde oss for gode for slik oppførsel?
Mobbing
Esten O. Sæther i Dagbladet dro sammenligninger til mobbing. Han spurte retorisk om vi nå skulle oppfordre barn til å bue på langrennsløpere under ski-VM, og trakk paralleller i mange retninger.
John Arne Riise var også ute med pisken. Han mente at nordmenn ikke var slik av natur. At man ikke burde oppfordre våre barn til slikt. At det rett og slett ikke kunne sammenlignes med kulturen i enkelte andre land.
Skivebom
Vi synes det er drøyt å sammenligne buing med mobbing. Et så stort og alvorlig samfunnsproblem som mobbing bør ikke brukes som sammenligning mot det som skjedde i Trondheim Spektrum.
Selvsagt var det en ny væremåte fra et norsk publikum. Kall det gjerne unorsk. Likevel har spillerne uttalt at de fikk en ekstra «boost» mot Frankrike, og dette er noe flere av spillerne er vant med fra sine respektive klubblag. Nettopp Frankrike-kampen var av ekstra betydning. Motstanderen var en gigant der marginer og tilfeldigheter fort ville bli avgjørende.
Ekstra promille
For dette handler vel i bunn og grunn om å gi laget sitt den fordelen det tross alt er, og skal være, å spille på hjemmebane. Det handler om den lille marginen. De få promillene som publikum kan påvirke, ved å sette motstanderen litt ut av fatning i et angrep. Eventuelt påvirke dommeren til ubevisst å dømme litt mer i vår favør.
Alle er faktorer som gir hjemmelaget en liten ekstra drahjelp. Vi synes derfor det norske publikummet var helt «innenfor» under håndball-EM. Vi synes videre at fansen til norske fotballklubber helt klart kan tøye strikken et ekstra hakk. At mange av dem faktisk har mye å gå på. Selvsagt for å gi laget sitt den ekstra promillen i fordel av å spille på hjemmebane.
Det er selvsagt en balansegang, men en viss takhøyde må man forvente.
Vi synes dessuten man må skille mellom lagidretter og individuelle idretter i denne sammenheng.
Mer livlig fotballpublikum
Kan et fotballpublikum oppnå samme effekt?
– Jeg er tilhenger av lyd og volum på våre stadioner i Norge. Sunn patriotisme må være lov og skaper stemning. Heie på egne spillere, og bue på motstanderens lag er en del av fotballen, mener LSK-trener, Geir Bakke.
Han mener likevel det er et skille og trekker frem ting han mener er uakseptabelt;
– Hets mot enkeltspillere, politiske budskap, rasisme og trusler verbalt eller fysisk ved å kaste ting ut på banen er forkastelig og bør ikke forekomme, avslutter han.
Vi mener Bakke får frem det essensielle rundt temaet og eventuelle baksider som kan forekomme. Eksemplene han trekker frem avslutningsvis er selvsagt overtramp, og viser et godt skille mellom hva som er rett og galt i denne sammenheng.
I den anledning minner vi på forskningen rundt «hjemmebanefordel», som viser at publikum er den viktigste faktoren som gir hjemmelaget en fordel. Vi anbefaler å lese vår sak om dette.
Hvor går grensen?
Der ser man blant annet at hjemmebanefordelen er aller størst i Balkan-landene. Der er supporterne helt ekstreme, dog uakseptabelt i norsk målestokk. Men hvor går egentlig grensen? Det norske håndballpublikummet mot Frankrike var muligens innertier i så måte.
Oppsummert synes vi publikum i norsk fotball har mye mer å gå på. Det gjelder både den harde kjernen i supporter-klubbene, men også den vanlige mannen i gata som kanskje ikke gjør så mye ut av seg underveis. Statistikk juger aldri. Vi trenger mye mer liv, og bortelagets spillere bør helt klart tåle ekstra trykk fra hjemmelagets supportere. Det er den ekstra promillen som bør være drivkraften til en mer ekstrem påvirkningskraft.
Stig Roar Deiler
24 Artikler
