Rune Hagen var en teknisk elegant spiller som likte seg best på vingen. Flere omtalte ham som en av de beste teknikerne i landet. Han spilte over 200 kamper i Eliteserien for klubber som Start, Strømsgodset og Vålerenga. Han scoret 31 mål og ble blant annet assistkonge i Tippeligaen for SIF.
«Elvis» var utypisk norsk i spillestilen. Han grep sjansen når muligheten for spill i utlandet dukket opp. Han har blant annet spilt for Ergotelis i Hellas og Herfølge i Danmark. Han har vunnet EM-bronse med det norske U-landslaget (1998).
Han er for øvrig tvillingbroren til Erik «Panzer» Hagen som fikk 28 kamper for det norske A-landslaget. Hagen-brødrene er av mange ansett som et av de beste brødreparene som har spilt i norsk toppfotball.
Brutal overgang
Livet tar ofte en brå vending for toppspillere som en dag må legge skoene på hylla. Overgangen til en ny hverdag kan være brutal. Eksemplene er mange på spillere som havner i dyp depresjon, økonomisk uføre, rusproblemer og lignende. Mange evner ikke å omstille seg og innse at karrieren er over. En livsstil er over. For Rune Hagen ble det en blytung overgang, og slett ikke slik han så for seg;
– For meg var det helt forferdelig. Jeg tenkte som ung da jeg så meg rundt i garderoben blant de eldre spillerne, at heldigvis er jeg ikke en av dem – jeg har mange år igjen å spille. Jeg ble aldri komfortabel med å se navnet mitt i ulike aviser med et «høyt» tall i parentes. Jeg gruet meg veldig til å bli 30 år. Heldigvis signerte jeg for en gresk klubb eksakt på min trettiårsdag. Det gjorde alt lettere, sier han.
Pressens Faglige Utvalg
Hans største nedtur skyldtes imidlertid en drøm som falt i grus helt på tampen av karrieren. Han var så langt nede at det til slutt gikk utover psyken og balansen i hverdagen.
– Jeg var gjennom en veldig vanskelig periode da jeg forstod at jeg ikke fikk avslutte karrieren på en måte jeg hadde fortjent – i hjembyen min, med familie og venner på tribunen. Jeg ble holdt utenfor av enkeltpersoner i klubben (Hønefoss BK) som fryktet for sin posisjon. Spillere som aldri hadde spilt på det høyeste nivået. Dette var mulig å få til siden lokalavisen lot være å skrive om det, siden de var klubbens hovedsponsor. Det tyngste for meg var likevel at spillergruppen i sin helhet støttet meg ansikt til ansikt, men ikke våget å ta tak i det. Jeg varslet lokalavisen om en ukultur som rådet i klubben – en ukultur som har ført til at klubben er der den er i dag.
Hagen tok lokalavisen (Ringerikes Blad) til Pressens Faglige Utvalg (PFU) og fikk gjennomslag. Han mener dommen i PFU, samt dagens situasjon for klubben beviser at han hadde rett.
Les mer om HBKs fall:
I 2012 var Hønefoss med i medaljekampen i Tippeligaen. I dag spiser de dårlig frukt på nivå fire etter et utrolig ras i divisjonene.
NISO og NFF samarbeider
Vi kontaktet NISO (Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon) for å høre om de har et utvalg eller lignende som går inn og hjelper spillere på tampen av karrieren. Slik at de står bedre rustet til å takle en ny hverdag. Forbundsleder Joachim Waltin, som for øvrig spilte med Rune Hagen i Vålerenga, utdyper;
– Sammen med NFF (Norges Fotball Forbund) har vi etablert Idrettens Karrieresenter, hvor daglig leder Karianne Stensen Gulliksen jobber fulltid med å følge opp idrettsutøvere under og etter idrettskarrieren. Dette er et av de viktigste tilbudene til NISO og har stor prioritet hos oss. Samtlige idrettsutøvere må jo over i en ny karriere midt i livet og det er en stor utfordring, spesielt hvis man ikke er forberedt. Vi har også etablert avtale med en psykolog som bistår medlemmer ved behov, og det har vært nødvendig for flere tidligere spillere, forklarer Waltin.
Dette viser at det er gjort tiltak. Det er viktig å synliggjøre til utøvere hvilke tilbud som finnes. Vi ønsket å vite hvor mange som faktisk har benyttet seg av tilbudet og tilretteleggingen.
– Etter oppstarten av Idrettens Karrieresenter er det ca. 250 utøvere som har benyttet tilbudet. Vi har i tillegg informert mange utøvere fra ulike idretter, slik at de er kjent med at tilbudet om karriereveiledning finnes når de har behov for det.
– Vi deler også ut Utdanningsstipend i samarbeid med NFF og Norsk Toppfotball på totalt kr. 600.000 per år. De fleste får kr. 10.000 hver, og det betyr at ca. 60 utøvere får stipend per år i en ordning som har vart i 5 år nå, avslutter forbundslederen.
Rune Hagen hadde ikke et slikt tilbud, eller tilstrekkelig informasjon, når han avsluttet karrieren. Han klarte likevel å komme seg gjennom den tunge perioden. Faktisk valgte han å ta fatt på studier igjen, noe han fikk betalt for og nyter godt av i dag. Han jobber innenfor barnevernstjenesten, i tillegg til å være hovedtrener for Lillehammer FK i 3.divisjon.
– Som ung husker jeg at det kunne være vanskelig å være den yngste på et A-lag. Fotballen er tøff og kan i perioder være nådeløs. Etter hvert som jeg ble eldre selv likte jeg å holde et øye med de yngste på laget. En god venn av meg, Frode Martinsen, har jobbet innenfor barnevernet i mange år og han mente det kunne være et riktig yrke for meg når karrieren var over. I tillegg visste jeg med meg selv at skulle jeg klare å se fremover og ikke bakover, måtte jeg ha et yrke som engasjerte meg. Derfor satte jeg meg på skolebenken i en alder av 40 år. Å være barnevernspedagog engasjerer meg like mye som jeg håpet på.
Charter-Svein
Utfordringene med et liv etter toppfotballen er nevnt. Men også underveis i karrieren skulle Rune Hagen ønske at ting hadde utspilt seg annerledes;
– Jeg burde gjort mange ting annerledes. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt flinke folk rundt meg som hadde veiledet meg til å ta gode valg. Jeg følte meg ofte alene når viktige avgjørelser skulle tas – eksempelvis som når jeg skulle bestemme meg for ulike klubber. Som en «ballspiller» midt i langpasningens tiår var jeg også en type spiller som ofte havnet i diskusjoner med trenere angående spillestil. Da skulle jeg ønske jeg hadde en rådgiver som hadde ivaretatt mine interesser og aller helst tatt meg med utenlands i ung alder. Man spiller ikke alle kortene riktig når man ender opp med Charter-Svein som agent mens din tvillingbror har Rune Hauge, forteller Hagen med et snev av sarkasme.
Kjenner på angsten
Vi ba han beskrive livet akkurat nå. Vi ville også vite om han tenker tilbake på fotballkarrieren med et savn, eller om han har innfunnet seg med en ny hverdag.
– Jeg har en fin balanse i livet nå. Jeg har en jobb som engasjerer meg, flotte kollegaer, jeg er så heldig å trene spillere jeg bryr meg om i en klubb som betyr mye for meg. Og alt dette i en koselig by som Lillehammer.
– Likefullt, jeg har fortsatt dager der jeg kan kjenne på angsten over at jeg aldri skal spille fotball igjen. Og det er en reell angst – det er ingen overdrivelse. Jeg tror det aldri vil slippe helt, men jeg har lært meg å leve med det. Å vite at jeg aldri skal spille fotball igjen er et tap som kommer til å være der så lenge jeg lever. Heldigvis er det snart tid for julecupen i Modum. Der stiller jeg med eget lag vært eneste år, «Romanovster Rovers». Jeg er like glad hver gang jeg tar på meg inneskoene for å entre banen i romjulscupen.
Hagen lyser opp når han snakker om julecupen, noe som vektlegger savnet han har etter fotballen.
Spilleglede
Han avslutter intervjuet med betydningen av fotballkarrieren, samt noen ord om trenergjerningen i Lillehammer FK;
– Fotballen ga meg en mestringsfølelse som alle mennesker trenger. Jeg følte jeg behersket noe og merket at jeg ble sett opp til allerede som barn. Fotballen ga meg også en retning i livet, et mål jeg ville nå. Den gjorde meg sterk på mange måter, men også sårbar da den ble tatt fra meg. Det er et paradoks, det.
Hagen slenger inn et ønske om å vektlegge betydningen av «spilleglede». Noe han ser på som det aller viktigste i sin trenerjobb;
– Å se at spillere gleder seg til trening og kamp, uten prestasjonsangst, er det jeg setter høyest av alt.
